Oh, whatever makes her happy on a Saturday night
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright
- Suede
Morrissey hulker, og nynner på sørgelig toner, i et skurrete musikalsk åttitalls bilde. The Smiths. Lånte Meat Is Murder på Deichmanske i dag. For en ensom stemning, tomt og herlig. Likte det litt. Roen. Kun noen sirkusfrikere, gamlinger og meg. Syns musikkavdelinga der ligner foruroligende mye på et skolebibliotek, fra steinalderen, da jeg var liten tass. Lukta er også den samme, mugg, aldring, hat, ensomhet og evige timer med konsentrasjon. The Smiths synger om alt jeg tenker, føler og veit. Fremmedgjøringa og skuffelsene. Stemmen. Gitarene. Lyrikken. Det stemmer så jævlig bra. Det er nesten skummelt, for jeg får en merkelig følelse inni meg. Det er som om noe tar tak under brystet mitt og klemmer hardt til. Som om ribbeina vil sprenge hvert øyeblikk.Åh, for en dyster og vakker stemning. Meat Is Murder, ja, visst faen. Kjøtt. Som oss, vi broilerne, oppvokst i slike bibliotek. Våre bein har traska ufattelig mange mil på slike spygrønne tepper, lungene våre har dratt inn asbestbefengt luft, hjernene våre er blitt bombardert med nonsens. Dritt som ikke hjelper oss på veien, i hvert fall ikke for de som velger den ensomme veien. Den på sidelinjen. Den som ikke kan defineres med en kjip forutbestemt høyskoleutdannelse. Hva lærte de oss egentlig, disse syttitallslærerne, som glemte solidaritet og blei sure, bitre kjerringer? Faen. De lærte oss å gi med en hånd og ta med den andre. Det viktigste er ikke å vinne, men det er likevel viktig med de beste karakterene, for da blir framtida sikra. Ikke spis usunt og masse, men kos deg gjerne med de dyre bagettene i kantina. Ikke mobb de som er annerledes, men følg helst mainstream-linja. Hykleriet slår meg med en kvalmende stank. Hata skolen, hata alle menneskene der. Vanskelig å forklare. Følte meg bare så utenfor, klarte liksom ikke kommunisere ordentlig med folka i klassen, og i hvert fall ikke med lærerne. Eller, det var jo noen enkelte da, som virkelig brydde seg. Men de forsvant alltid ut av bildet da året var omme. Husker alle de ulykkelige elevene, som enten var overvektige, såkalt stygge eller nerdete. Faen. Jævlene mobba dem på mange måter. Tror ignoreringa og elitismen var verst. Skjønte ikke alt før jeg så smått havna i den ”misfit”-kategorien selv. Brydde meg egentlig ikke før det. Skoene blei slitte, skjortene utvaska, buksene hullete og håret langt. Den bleike huden med de tykke røde leppene oste av lite søvn, dårlig kosthold og for mye røyk. Den tynne kroppen min vandra som et hult skjellett gjennom de råtne korridorene, hadde alltid discman og høy musikk. Husker vi var en gjeng på kanskje fem-seks. Blei vel en slags gimmick av det til slutt. Latterlig.
1997-1998. For en jævlig bra periode for musikk! The Verve ga ut Urban Hymns, Portishead og Blur skvisa ut album oppkalt etter dem selv. Radiohead kom med mesterverket OK Computer. Gir meg ikke! Kåre & The Cavemen med Jet Age, The Smashing Pumpkins med Adore, Libido med Killing Some Dead Time, CC Cowboys med Ekko. Bak oss lå fortsatt Suede med Coming Up og Seigmen med Metropolis og ikke minst Nirvana og Pearl Jam. Foran oss venta Kent med Hagnesta Hill og Suede med Head Music. Det var mange flere som jeg ikke husker i farta. Uforglemmelige opplevelser. Vi, gjengen, dro selvfølgelig til Quart og Roskilde de magiske somrene. Det var tider, i en liten stund fikk vi tro at outsider-greia var genial. Det var mange av oss. Det var greit å sitte på ræva på skitne gater, ikke vaske håret og røyke pipe i parkene. Drakk mye dårlig sprit, spydde mye i busker, men det var gøy, utrolig nok. Jentene virka så mye mer tilgjengelige.
Men årtusenskiftet trua. Musikken blei dårligere og folk forandra seg. Venner blei fremmede, og individualismen herja i rekkene. Plutselig var vi autonome poder i en verden av reklame og dårlig smak. Glorete fonter og glatte jenter. Tror de magiske årene 1997 til 1999 egentlig var en illusjon, et slags vakuum før eksplosjonen. Ensomheten raste. Følte meg mer fremmed enn noensinne. Rart det der. Mange av frikerne ”vokste” ut av det og blei ”voksne”. De kjøpte dyre klær og satsa på skole og forhold. Faen, var alt en motegreie?! Virker sånn. Men noen av oss var ærlige, vi var frikere, og var i en liten periode jævlig i tiden. Folk så på oss som moteriktige. Men da perioden var over kom sannheten fram. Vi er fortsatt de samme gamle taperne. Outsiderne. Skoene mine er fortsatt slitte, skjortene utvaska, buksene hullette og håret er like langt. Huden min er bleikere, leppene rødere og jeg røyker fortsatt. Hører stort sett på den samme musikken også. Get over it! Sa ei jente til meg engang. Ja, men hvordan skal jeg greie det når alt det andre gjør meg mer ulykkelig. Har prøvd det. Vil heller være outsider, ensom og passe lykkelig. Det er forbannelsen.
-----
FRIDAY, DECEMBER 30
I say, we are the pigs, we are the swine, we are the stars of the firing line
- Suede
Nyttår nærmer seg, og jeg føler ingenting. Det er latterlig å tenke på alle stundene jeg brukte på å bekymre meg for hva som skulle skje. Hvor var festen? Hvem skulle dit? Blir det noen fest? Vi endte som regel opp i kåken til en eller annen, fjerne og fulle, prata piss og tok hverandre høytidelig i hendene klokka tolv. Men nå er jeg tjuefire og dritt lei av styret. Det kjeder meg. Alt er så jævlig forutsigbart. Tror forrige nyttår blei klimakset. Alt skar seg, mista helt styringa. Kjente en flom av vemod og sorg. Hun jeg var sammen med da, måtte trøste meg, selv om hun ikke forstod hva som skjedde. Det var så merkelig. Jeg pleier aldri å bli sentimental eller bryte sammen i fylla. Men dette året blei nesten som en oppsummering av alle de forrige, alle opplevelsene, angsten, sorgene. Det blei rett og slett for mye. Bestemte meg for at det var den siste jule- og nyttårsfeiringa der jeg spilte en rolle som ikke ga meg noe.
Så i år tok jeg det veldig rolig og avslappa. Brukt mye tid ved skrivebordet, med bøker og notater i hauger rundt meg. Klarte likevel ikke å komme unna jula, faen, mor tvang meg med på middag og forskjellige greier. Hadde ikke hjerte til å si nei, ikke faen. Det var jo trossalt jul! Hykler.. Holdt nesten på å bli kvalt. Alt spant. Orker ikke dette en gang til, tror alt vil gå galt. Skikkelig. Derfor reiser jeg til et annet land, aleine, neste år. Rømmer fra ståket her hjemme i Norge, i Oslo. Må. Har ikke noe annet valg. Morgendagen blir bra, er satt opp på jobbing, og blir ikke ferdig før på kvelden. Hjemme venter skinkesteik, øl og skriveboka. Ser for meg en rolig kveld, med levende lys og god musikk, mine tanker og visjoner av framtiden. Neste år. Ja. Da blir alt mye bedre. Ikke sant?
Folk sier til meg at det høres tragisk og ensomt ut, å være aleine hjemme i en mørk leilighet på nyttårsaften. Veit ikke jeg. Føler meg mest ensom når jeg er sammen med andre mennesker. Føler meg alltid som et dårlig menneske når jeg hører andre snakke. Nei. Veit ikke jeg. Hva som er best. Hva som er tragisk. Har ikke svara. Bryr meg ikke. Den dagen er min. Faen, det er jo andre folks meninger som gjør oss til noe negativt. For det passer ikke inn i det snevre bildet, med alle de kvelende normene og hyklerske rollene. Egentlig er det jo like sykt at tretti fremmede dresser seg opp over evne, drikker seg ravende fulle og preker masse piss om været og studiene. Det er like tragisk. Og klokka tolv står gjengen ute og fryser ræva av seg, ler høyt og kysser over en lav sko. Det er like sykt. Så hold kjeft, la andre gjøre som de vil. Den ideen er heldigvis forbi for meg. Som sagt. Bryr meg ikke lenger. God natt.
-----
SATHURDAY, DECEMBER 31
She can walk out anytime, anytime she wants to walk out, that’s fine
She can walk out anytime, anytime she feels that life has passed her by
- Suede
Natten var lang og søvnløs, åh, lå og vrei meg til fem i dag tidlig. Tikk-takk. Klokka definerte evigheten. Jeg svetta, grubla og blei bekymra. Måtte opp om få timer, komme meg på jobb, og klare dagen. Hater å forsove meg, hater å måtte beklage meg overfor en kjiping, hater å komme med utflukter. Sovna tilslutt. Våkna. Dusja. Alt klaffa faen meg, helt utrolig. Syns morgenen virka fin, sovende hus passerte forbi ruta, utenfor T-banevogna. Harmoni, kjedsomhet, langsomt.
Problemet med sånne innholdsløse dager er at man ikke får noe å snakke om. Det blir så platt. Apatisk. Hvis hun ringer i natt er jeg solgt, for hva skal jeg fortelle? Det er helt tomt. Øh.. Jo, du skjønner, det var en veeeeeldig stille dag på jobben. Øh, jeg stirra i veggen, drakk kaffe og hørte på musikk… Det holder bare ikke! Faen, faen, faen i innerste helvete. Må få sving på fantasien, hoste opp noen drøye påstander. Tror jeg vil la henne stå for snakkinga, la henne fortelle om dagen, om feiringa og hvor morsomt det var. Akkurat nå sitter hun foran speilet sitt, i hybelen, med britisk homsepop på spilleren. Garantert Suede eller The Smiths. Hun har sikkert kommet ut av dusjen, frisk, ren, uskyldig. Den bleke huden, de røde leppene, det gylne håret. Gudinne. Hun trasker undrende rundt i rommet, roter i skap, skuffer og hyller. Strømper, smal kjole, et billig halssmykke og høye sko. Parfyme. Den tynne kroppen gjør bevegelsene med dyp konsentrasjon. For dette er kvelden der alt kan gå galt, eller bli fullstendig perfekt. Det kommer helt an på, om hun bryter sammen på badet, eller bare rett og slett kjeder seg. Hun vil nok drikke tett i håp om å unngå problemer. Det pleier å funke. Ja, nå sitter hun nok foran speilet, vakker… Alle vil titte på henne i natt. Guttene vil prøve å sitte nær, komme med banale spøker og latterlige knep. Jenta er så vant til det at det bare irriterer henne, det skjer stadig. Derfor er det et stort mysterium at hun valgte meg.
Lurer på om hun tenker på meg i kveld, om hun føler noe, om hun er lykkelig. Skjønne Venus, du er en merkelig skapning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar