THURSDAY, DECEMBER 29Oh, whatever makes her happy on a Saturday night
Oh, whatever makes her happy, whatever makes it alright
- Suede
Morrissey hulker, og nynner på sørgelig toner, i et skurrete musikalsk åttitalls bilde. The Smiths. Lånte Meat Is Murder på Deichmanske i dag. For en ensom stemning, tomt og herlig. Likte det litt. Roen. Kun noen sirkusfrikere, gamlinger og meg. Syns musikkavdelinga der ligner foruroligende mye på et skolebibliotek, fra steinalderen, da jeg var liten tass. Lukta er også den samme, mugg, aldring, hat, ensomhet og evige timer med konsentrasjon. The Smiths synger om alt jeg tenker, føler og veit. Fremmedgjøringa og skuffelsene. Stemmen. Gitarene. Lyrikken. Det stemmer så jævlig bra. Det er nesten skummelt, for jeg får en merkelig følelse inni meg. Det er som om noe tar tak under brystet mitt og klemmer hardt til. Som om ribbeina vil sprenge hvert øyeblikk.
Åh, for en dyster og vakker stemning. Meat Is Murder, ja, visst faen. Kjøtt. Som oss, vi broilerne, oppvokst i slike bibliotek. Våre bein har traska ufattelig mange mil på slike spygrønne tepper, lungene våre har dratt inn asbestbefengt luft, hjernene våre er blitt bombardert med nonsens. Dritt som ikke hjelper oss på veien, i hvert fall ikke for de som velger den ensomme veien. Den på sidelinjen. Den som ikke kan defineres med en kjip forutbestemt høyskoleutdannelse. Hva lærte de oss egentlig, disse syttitallslærerne, som glemte solidaritet og blei sure, bitre kjerringer? Faen. De lærte oss å gi med en hånd og ta med den andre. Det viktigste er ikke å vinne, men det er likevel viktig med de beste karakterene, for da blir framtida sikra. Ikke spis usunt og masse, men kos deg gjerne med de dyre bagettene i kantina. Ikke mobb de som er annerledes, men følg helst mainstream-linja. Hykleriet slår meg med en kvalmende stank. Hata skolen, hata alle menneskene der. Vanskelig å forklare. Følte meg bare så utenfor, klarte liksom ikke kommunisere ordentlig med folka i klassen, og i hvert fall ikke med lærerne. Eller, det var jo noen enkelte da, som virkelig brydde seg. Men de forsvant alltid ut av bildet da året var omme. Husker alle de ulykkelige elevene, som enten var overvektige, såkalt stygge eller nerdete. Faen. Jævlene mobba dem på mange måter. Tror ignoreringa og elitismen var verst. Skjønte ikke alt før jeg så smått havna i den ”misfit”-kategorien selv. Brydde meg egentlig ikke før det. Skoene blei slitte, skjortene utvaska, buksene hullete og håret langt. Den bleike huden med de tykke røde leppene oste av lite søvn, dårlig kosthold og for mye røyk. Den tynne kroppen min vandra som et hult skjellett gjennom de råtne korridorene, hadde alltid discman og høy musikk. Husker vi var en gjeng på kanskje fem-seks. Blei vel en slags gimmick av det til slutt. Latterlig.1997-1998. For en jævlig bra periode for musikk! The Verve ga ut Urban Hymns, Portishead og Blur skvisa ut album oppkalt etter dem selv. Radiohead kom med mesterverket OK Computer. Gir meg ikke! Kåre & The Cavemen med Jet Age, The Smashing Pumpkins med Adore, Libido med Killing Some Dead Time, CC Cowboys med Ekko. Bak oss lå fortsatt Suede med Coming Up og Seigmen med Metropolis og ikke minst Nirvana og Pearl Jam. Foran oss venta Kent med Hagnesta Hill og Suede med Head Music. Det var mange flere som jeg ikke husker i farta. Uforglemmelige opplevelser. Vi, gjengen, dro selvfølgelig til Quart og Roskilde de magiske somrene. Det var tider, i en liten stund fikk vi tro at outsider-greia var genial. Det var mange av oss. Det var greit å sitte på ræva på skitne gater, ikke vaske håret og røyke pipe i parkene. Drakk mye dårlig sprit, spydde mye i busker, men det var gøy, utrolig nok. Jentene virka så mye mer tilgjengelige.
Men årtusenskiftet trua. Musikken blei dårligere og folk forandra seg. Venner blei fremmede, og individualismen herja i rekkene. Plutselig var vi autonome poder i en verden av reklame og dårlig smak. Glorete fonter og glatte jenter. Tror de magiske årene 1997 til 1999 egentlig var en illusjon, et slags vakuum før eksplosjonen. Ensomheten raste. Følte meg mer fremmed enn noensinne. Rart det der. Mange av frikerne ”vokste” ut av det og blei ”voksne”. De kjøpte dyre klær og satsa på skole og forhold. Faen, var alt en motegreie?! Virker sånn. Men noen av oss var ærlige, vi var frikere, og var i en liten periode jævlig i tiden. Folk så på oss som moteriktige. Men da perioden var over kom sannheten fram. Vi er fortsatt de samme gamle taperne. Outsiderne. Skoene mine er fortsatt slitte, skjortene utvaska, buksene hullette og håret er like langt. Huden min er bleikere, leppene rødere og jeg røyker fortsatt. Hører stort sett på den samme musikken også. Get over it! Sa ei jente til meg engang. Ja, men hvordan skal jeg greie det når alt det andre gjør meg mer ulykkelig. Har prøvd det. Vil heller være outsider, ensom og passe lykkelig. Det er forbannelsen.
-----
FRIDAY, DECEMBER 30
I say, we are the pigs, we are the swine, we are the stars of the firing line
- Suede
Nyttår nærmer seg, og jeg føler ingenting. Det er latterlig å tenke på alle stundene jeg brukte på å bekymre meg for hva som skulle skje. Hvor var festen? Hvem skulle dit? Blir det noen fest? Vi endte som regel opp i kåken til en eller annen, fjerne og fulle, prata piss og tok hverandre høytidelig i hendene klokka tolv. Men nå er jeg tjuefire og dritt lei av styret. Det kjeder meg. Alt er så jævlig forutsigbart. Tror forrige nyttår blei klimakset. Alt skar seg, mista helt styringa. Kjente en flom av vemod og sorg. Hun jeg var sammen med da, måtte trøste meg, selv om hun ikke forstod hva som skjedde. Det var så merkelig. Jeg pleier aldri å bli sentimental eller bryte sammen i fylla. Men dette året blei nesten som en oppsummering av alle de forrige, alle opplevelsene, angsten, sorgene. Det blei rett og slett for mye. Bestemte meg for at det var den siste jule- og nyttårsfeiringa der jeg spilte en rolle som ikke ga meg noe.
Så i år tok jeg det veldig rolig og avslappa. Brukt mye tid ved skrivebordet, med bøker og notater i hauger rundt meg. Klarte likevel ikke å komme unna jula, faen, mor tvang meg med på middag og forskjellige greier. Hadde ikke hjerte til å si nei, ikke faen. Det var jo trossalt jul! Hykler.. Holdt nesten på å bli kvalt. Alt spant. Orker ikke dette en gang til, tror alt vil gå galt. Skikkelig. Derfor reiser jeg til et annet land, aleine, neste år. Rømmer fra ståket her hjemme i Norge, i Oslo. Må. Har ikke noe annet valg. Morgendagen blir bra, er satt opp på jobbing, og blir ikke ferdig før på kvelden. Hjemme venter skinkesteik, øl og skriveboka. Ser for meg en rolig kveld, med levende lys og god musikk, mine tanker og visjoner av framtiden. Neste år. Ja. Da blir alt mye bedre. Ikke sant?
Folk sier til meg at det høres tragisk og ensomt ut, å være aleine hjemme i en mørk leilighet på nyttårsaften. Veit ikke jeg. Føler meg mest ensom når jeg er sammen med andre mennesker. Føler meg alltid som et dårlig menneske når jeg hører andre snakke. Nei. Veit ikke jeg. Hva som er best. Hva som er tragisk. Har ikke svara. Bryr meg ikke. Den dagen er min. Faen, det er jo andre folks meninger som gjør oss til noe negativt. For det passer ikke inn i det snevre bildet, med alle de kvelende normene og hyklerske rollene. Egentlig er det jo like sykt at tretti fremmede dresser seg opp over evne, drikker seg ravende fulle og preker masse piss om været og studiene. Det er like tragisk. Og klokka tolv står gjengen ute og fryser ræva av seg, ler høyt og kysser over en lav sko. Det er like sykt. Så hold kjeft, la andre gjøre som de vil. Den ideen er heldigvis forbi for meg. Som sagt. Bryr meg ikke lenger. God natt.
-----
SATHURDAY, DECEMBER 31
She can walk out anytime, anytime she wants to walk out, that’s fine
She can walk out anytime, anytime she feels that life has passed her by
- Suede
Natten var lang og søvnløs, åh, lå og vrei meg til fem i dag tidlig. Tikk-takk. Klokka definerte evigheten. Jeg svetta, grubla og blei bekymra. Måtte opp om få timer, komme meg på jobb, og klare dagen. Hater å forsove meg, hater å måtte beklage meg overfor en kjiping, hater å komme med utflukter. Sovna tilslutt. Våkna. Dusja. Alt klaffa faen meg, helt utrolig. Syns morgenen virka fin, sovende hus passerte forbi ruta, utenfor T-banevogna. Harmoni, kjedsomhet, langsomt.
Problemet med sånne innholdsløse dager er at man ikke får noe å snakke om. Det blir så platt. Apatisk. Hvis hun ringer i natt er jeg solgt, for hva skal jeg fortelle? Det er helt tomt. Øh.. Jo, du skjønner, det var en veeeeeldig stille dag på jobben. Øh, jeg stirra i veggen, drakk kaffe og hørte på musikk… Det holder bare ikke! Faen, faen, faen i innerste helvete. Må få sving på fantasien, hoste opp noen drøye påstander. Tror jeg vil la henne stå for snakkinga, la henne fortelle om dagen, om feiringa og hvor morsomt det var. Akkurat nå sitter hun foran speilet sitt, i hybelen, med britisk homsepop på spilleren. Garantert Suede eller The Smiths. Hun har sikkert kommet ut av dusjen, frisk, ren, uskyldig. Den bleke huden, de røde leppene, det gylne håret. Gudinne. Hun trasker undrende rundt i rommet, roter i skap, skuffer og hyller. Strømper, smal kjole, et billig halssmykke og høye sko. Parfyme. Den tynne kroppen gjør bevegelsene med dyp konsentrasjon. For dette er kvelden der alt kan gå galt, eller bli fullstendig perfekt. Det kommer helt an på, om hun bryter sammen på badet, eller bare rett og slett kjeder seg. Hun vil nok drikke tett i håp om å unngå problemer. Det pleier å funke. Ja, nå sitter hun nok foran speilet, vakker… Alle vil titte på henne i natt. Guttene vil prøve å sitte nær, komme med banale spøker og latterlige knep. Jenta er så vant til det at det bare irriterer henne, det skjer stadig. Derfor er det et stort mysterium at hun valgte meg.
Lurer på om hun tenker på meg i kveld, om hun føler noe, om hun er lykkelig. Skjønne Venus, du er en merkelig skapning.
SUNDAY, JANUARY 1Merkelig natt, merkelig drøm, merkelig kjærlighet. Det var kveld og jeg satt aleine ved matbordet, koste meg med lam og rødvin. Stearinlys erstatta alle lamper. Likte meg godt, hadde notatbøker og penner. Kvelden var på en måte sikra, men jeg visste ikke hva jeg kunne vente meg. Minuttene smøg seg nærmere og nærmere. Kunne nesten ta på det nye året. Frykta at jeg ville bryte sammen, slik som i fjor… Nei, noe var virkelig annerledes. For jeg sto apatisk og stirra ut av vinduet da klokka passerte storeslem. Bang! Smellene lot det ikke være noe tvil om hva vi hadde å gjøre med. Tusen farger, sirener, hyl, eksplosjoner. Jeg skvatt til hver gang. Rart… For jeg pleier aldri å skvette.Tusenlappene gikk opp i røyk, og jeg tente den ene sigaretten etter den andre. Kjede. Vinen gikk ned. Henta mer øl i kjøleren. Jeg stod lenge og betrakta en gjeng i leiligheten på andre siden. Alle mennene stod i ring med armene på hverandres skuldrer, de dansa rundt og rundt. Akkompagnert av høye brøl og rå latter. Kvinnene satt i sofaen og knisa og lo. Det så vakkert og naivt ut, en gammel tradisjon som blei bevart av disse unge menneskene. I et land fjernt av sted, langt ut i det ytterste nord. Kalde Norge. Mitt vakre fødeland, som jeg har lært å hate. For blodet mitt er ikke reint… Derfor vil jeg alltid bli sett på som en utenforstående, håret mitt er mørkebrunt, øynene enda brunere. Jeg tilhører faktisk ikke noe land. Det andre stedet jeg har aner og blodsbånd er like fremmed, og jeg blir sett på som en halvblods der også. Slik jobba hjernen min denne natten, og de ukjente menneskene på andre siden var lykkelige i en stjålen stund. Heldige jævler. De visste i hvert fall hvor de kom fra. Det er i hvert fall noe… Eller? Stod der med min middelklasseoppvekst og sutra. Men det er jo ikke noe jeg kan bebreides for. Det er jo ikke akkurat slik at jeg skal lide for at foreldrene mine ga meg den oppdragelsen, for så å la meg vandre uten sikkerhetsnett. Det var mye de ikke fortalte om. Mye jeg måtte erfare. Så jeg sier: til helvete med den jævla middelklasseoppveksten! Den er oppskrytt. Kan noen forklare hvorfor de fleste av mine middelklassevenner havna på kjøret, at mange av dem endte opp som vanekriminelle. Det var ikke fattigdom som gjorde det i hvert fall. Kanskje det begynte med de naive og bortskjemte drittungene som skulle teste litt dop, være tøffe og protestere mot mor og far. Men det endte med å bli et sykdomstegn. Forbrukerne, lånerne, undermålerne, karakterjagerne, pengene, forventningene, hatet, skillsmissene. Vår generasjon er resultatet av en jævlig trang fødsel. Vi skal se hvor mange som kommer helskinna gjennom nåløyet. Det blir taperne mot vinnerne. De kjedelige mot de interessante. De som tar sjanser mot de som arver. Hvem er du?-----TUESDAY, JANUARY 3Leve livet, som om dagen i dag er den siste, som om døden er nær. Dette er ordene jeg sier til meg selv hver dag, hver morgen, hver natt. Om og om igjen, til alt bare blir et abstrakt og meningsløst kaos. Føler meg fanga. Det verste er at jeg ikke klarer å komme ut av det, for alt det andre virker så jævlig meningsløst. Nå, som øynene mine har sett, hjernen opplevd og kroppen kjent. Vakuumet bare vokser. Noe stort er på gang, kjenner det. Klarer bare ikke å tolke det. Hva sier skriften på veggen? Kanskje det ikke er noe budskap, kanskje det ikke er noe mening, kanskje alt bare er noe skapt, i et slitent sinn, en kald vinternatt. Det er jo faen meg spennende også, ikke sant? Tiden vi lever i mener jeg, alt kan jo skje. Alle vinduene er åpne og mulighetene store. Det er viktig å komme seg vekk fra Norge, fra Oslo, fra de håpløse begrepene her hjemme. Helt sant. Her dør man en sakte og stinkende død… Har sett det, med mine egne øyne. Sant. Sant. Det jeg gjør her er som i sjakk. Plasserer brikkene strategisk, hopper på gode muligheter og tenker to-tre trekk framover. Bryt igjennom til den andre siden, som Morrison brøler inn i øra våre.
-----
THURSDAY, JANUARY 5Hybeljakt i Oslo. Faen. I. Innerste. Huleste. Er vi i en dårlig amerikansk komedie her eller? Priser, kvadratmeter, jenter, gutter, røyk, ikke-røyk, en to tre fire fem, penger, penger! Trodde ikke det ville være så vanskelig, nei det trodde jeg virkelig ikke. Traska evige runder, ringte på, børstet skoene og håndhilste. Hei, hyggelig. Takk for meg. Typisk at man får tilbud om plass på de dyreste stedene. Jeg som ikke har fått inn studielånet ennå og er bunnskrapa til de grader. Nei, det er virkelig morsomt. Møtt mange hyggelige mennesker da. Men jeg får litt angst hvis folk er for glade. Da må det være noe galt, tenker jeg. Tror det blir en bedre dag i morgen. Visst faen.Koser meg heller med boka.Modellen. Christensen slutter aldri å overraske. Liker den så utrolig godt. Det frekkeste er de tolv linjene uten punktum, kun komma! Et kunstverk. Et hjerte blant steinene. En skribents våte drøm.Syke tider i et lite rom, i barndomshjemmet. Fant meg selv med nesa dypt nede i brosjyrer fra BI og Høyskolen i Oslo, granska studiebeskrivelsene, økonomi, penger, prestisje, A4, stabilitet. Følte en slags fristelse. Skal jeg oppgi denne håpløse og uvisse veien mot en høyere opplyst bevissthet, og velge noe trygt og kjedelig? Satt der i mange timer, grubla, bladde, undersøkte. Sprøtt. Sprøtt. Sprøtt. Våkna opp. Nei, faen heller, vik fra meg skjøge. Det store utlandet venter, gitaren har ikke grått ferdig, blanke ark har ikke blitt skjendet med obskøne ord. Kan ikke svikte meg selv, igjen. Planene står fortsatt. Bauta. En tåre i sola. Nå har jeg brukt år på denne ferden, timer, dager, svette og tårer. Det må bety noe, det må ha en mening. Jeg må la det lede meg til destinasjonen, samme hva, samme når. Jeg slang Adore inn i spilleren og surfet til For Martha. Sentimentalt. Godt. Begynte å tenke på Venusbarnet mitt, langt der borte. Elsker deg, tror du egentlig veit det, men har bare ikke innsett det ennå. Sov godt.
-----JANUARY 6Hekta meg fullstendig opp i Eight Miles High av Byrds i dag. Den sto på repeat, konstant, overalt, i discman’en min. Gikk og nikka takta. Folka i klassen blei nysgjerrige. Men jeg sa ingenting, brydde meg ikke, for dette var min egen greie. Kun for meg. Gode følelser strømma gjennom kroppen og jeg gleda meg virkelig til sommeren. Våren. Varmen. Vi skal traske i parkene, drikke øl og la skoene ligge igjen hjemme. Det fantastiske med sommeren er at man kan stikke til parken tidlig på morgenen, når sola så vidt har stått opp, og bare bli der hele dagen, hele kvelden. Kanskje utover natta også. Spørs hvem man er der med. Og om det er nok øl og røyk. Små-harry er det jo også, med engangsgrillene og gettoblasterene. Men det bryr ingen seg om, ikke når alt er fint. Hørte noe snakk om en telttur i Nordmarka her om dagen. Det ville vært interessant. Kan ule mot månen og danse rundt bålet som villmenn.Jøss.Ja.Gleder meg til sommeren.Faen.Ja.Kom meg ned på jorda igjen etter hvert.Kjedelig teori og triste lærere ødela den gode følelsen.Bank, bank.Noen hjemme?Jorda kaller.Over.Veit dere hva jeg gjorde? Sprøtt. Jeg rømte. Rett og slett rømte. Kasta frakken og veska over skulderen og melde min avskjed. Svina. Tok bussen til nasjonalteatret og fant en kafé, satt der i en time med notatboka og tankene. Orka ikke mer. Svitsja til John Riley. Fant ut at jeg ikke trengte dem, ingenting stemte. Galskap.Har en plan.-----Da var enda en bok ferdig. Brukt, slukt og kastet i hjørnet. Som et ludder. Skitten og rå. Får den følelsen av enkelte bøker, når jeg er ferdig med dem mener jeg. Spesielt de gode. Nesten som om man åpner deres innerste, spionerer, kikker, tar del i alle hemmelighetene. De bøkene er så gripende at man nærmest voldtar dem. Skittent. Gjorde meg brutalt ferdig med Modellen i dag. Følelsen var fantastisk. Boka er så vanvittig bra. Det er ikke ofte slike krysser våre spor, sånne fascinerende fortellinger, med dybde og mening. Liker spesielt godt den betrodde stemninga man faller inn i når forfatteren fanger deg med et levende og ertende språk. Som om du er den eneste i hele verden, slukt av boka, vandrende i en hemmelig verden som bare er din. Du kan tolke den som du vil. Slik lesning er virkelig glede, inspirasjon og en drivkraft. Språket til Christensen får meg ikke til å gråte, men til å tenke. Han er kunstner. Det er lenge siden en bok fikk tårene mine til å falle. Hm… Prøver å huske. Det må ha vært Den unge Werthers lidelser, av Goethe. For en fantastisk tragisk og romantisk sommer! Levde meg virkelig inn i kjærlighetens smerte og prøvelser. Naivt. Ungt. Dumt. Herlig! Nei, Modellen. Ja. Det er litt trist at det er over. Hva skal jeg lese nå? Bestialitetens historie ligger på kanten av bordet. Skinner. Venter. Jeg orker rett og slett ikke begynne. Ikke at jeg tror det blir en kjedelig opplevelse. Det er bare det at følelsene virkelig blir satt i sving. Bjørneboe er noe hellig. Noe mystisk. Ansiktet hans stirrer trist på meg. Syns det var unødvendig av Gyldendal å bruke bilde av ham på coveret. Stemninga blir bare ekstra mørk og dyster. Tiden er rett og slett ikke moden. Ikke faen. Veit at Berlinerpoplene ligger i veska, under senga. Klar for action. Klar for å se dagens lys i et lite rom et sted i Oslo, en sein torsdag natt. Veit det. Søvn ville vært et bedre valg, men jeg orker ikke sove. Er for trøtt. Sprøtt. Tror jeg koker meg en kopp te, ruller meg inn i det gamle ullteppet og prøver å haike en tur til en hemmelig verden igjen.
-----
SUNDAY, JANUARY 8Ser tilbake på en meget innholdsrik dag. Var på to visninger og fikk booka meg på tre til på mandag og tirsdag. Traska som en gal mellom bydelene. Sprøtt, sprøtt, sprøtt. Befant meg i to verdener, to ytterpunkter. Der det første kollektivet var bebodd av tre halvvoksne slasker, en kokk, en bartender og en sykepleierstudent med spesiell musikksmak. Hyggelige folk, men leiligheten oste av gammel røyk og hybelkaninene trua meg nærmest på livet. Frøs noe jævlig på føttene da jeg skulle gå også. Nei tenkte jeg, her kan man ikke bo, selv om rommet var stort og greier.Bevegde meg oppover, mot vest, i håp om å finne paradiset. Men jeg fant bare sitroner. Det gladkristne bofellesskapet var riktig trivelig og varmt, veldig ålreite folk, det må jeg si. Blei litt imponert over hvor bra hele greia var organisert. Konkurransen var helt ekstrem. Det kom folk i en evig strøm. Prøvde å huke tak i et av bedehusfolka, men blei konstant avbrutt. Til slutt sto jeg igjen med en annen kar. Vi skreiv pent opp navn og diverse svada på et rosa ark. Sjefstanta sto med et vaktsomt blikk og fulgte nøye med. Ikke noe tull her nei. Titta på skribleriene til tassen før meg. Innså at jeg måtte se ut som et utrolig dårlig menneske. Jøss. Skjønte at slaget var tapt. Jeg blei slått av: ”Hr. Student med kvasi-intellektuelt skjerf og dressmannfrakk, 25 år, informatikk blindern, jobber bla-bla, et eller annet, og jo, forresten, jeg er også gladkristen, bare hør!” Tror ikke de ringer meg. Fortviler ikke, for i morgen skal jeg sjekke ut en ny verden, igjen. Det er litt gøy også, får se masse folk og interessante livsstiler. En spion. Det er det jeg er. Kanskje jeg blir en evig visningslave?-----Merkelige tanker. Det er søndag og alt er så stille. Er utmatta, blakk og selvsentrert. Jeg sitter her i min egen selvmedlidenhet og ler, av situasjonen og de ufortutsigbare omveltningene. Beveger meg inn i en verden som er ukjent. Føttene mine er ikke i kontakt med bakken. Sikkerhetslina kutta. Det er jævlig og frustrerende, men samtidig utrolig, utrolig befriende. Føler at jeg lever. Følelsene er rå og ærlige. Det er meg. Det unngåelig. Det er min vei. Mot storhet, mot lys, mot lykke. Faen, liker det. Hva som helst kan skje, hvilken som helst dag. I morgen. To uker. Et år. Hvem veit? Det eneste jeg er sikker på er at jeg ikke kan kjempe imot lenger, jeg må bare la naturen og skjebnen bestemme veien mot målet. Den oppbrukte gamle filosofien sier jo at målet i seg selv ikke er det viktigste, men veien dit og hvordan den blir tatt. Det er faen meg noe i det også. Til helvete med gulrota. Det hjelper ikke. Følelsen av behag og tilfredshet må være i nåtiden, ikke framtiden. Det er jo ubeskrivelig spennende også! Blir tungpusta her…Men… Det er alltid en bakside. Tror jeg kommer til å miste den eneste jeg virkelig har brydd meg om, noen gang. Den strålende og energiske mantraen i mitt dunkle sinn. Mitt Venusbarn. Det gjør ufattelig vond. Hun er den eneste som egentlig kjenner meg, og den eneste som forstår hva jeg føler, uten at jeg trenger å si noe. Vi har kjent hverandre i så mange år nå og forandra oss i to retninger. Vi begynte morgenen som to like og reine ark, naive og skinnende. Sola streifa ansiktene våre og lot sinnene våres smelte sammen. Langt der oppe. Langt der nede. Natta kom og veien delte seg. Vi levde to forskjellige liv, åra gikk og vi blei gradvis voksne. Hun tok en motorvei gjennom smerte og glede, men greide likevel å stable seg videre, med ryggen strak og sinnet målretta. Jeg derimot, tok den gamle veien, snarveien, gjennom skogen. Lot sjela mi bli forurensa av dritt og lo godt av farene. Ødsla bort dagene, ukene, årene, på ville ferder i ravende psykedeliske tilstander. Var ikke fornøyd før neste grense var nådd. Det var alltid noe på gang. Etter en stund kom nedturen. Alltid. Fant meg selv i et liv jeg ikke var. Endte opp i mitt barndomshjem, like lang, hadde faen ikke kommet meg en meter. Fortida blei et monster i mørket. Apati. Ubalanse. Kom meg vel opp av gropa på en eller annen måte. Skjebnen ville at vi møtte hverandre igjen den seine kvelden utenfor Nasjonalgalleriet.Ingenting har forandra seg. Vi er de samme, så lenge det bare er oss to. Vi slipper maskene ned på gulvet. Er ærlige. Rollene har ingen replikker. Vi har vel forandra oss likevel, for du har mange mørke arr dypt inne i ditt innerste. Du har sett mye. De stundene vi deler nå er fylt av vemod og melankoli. For vi veit begge to, at det aldri kan bli noe mer enn det vi allerede er. To forvirra spurver i motvind som prøver å finne en plass i jungelen. Vi har jo snakka mye om det også. Jævlige samtaler. Altfor ærlige. Blotta for obskøne illusjoner. Vi veit for mye. En stund trodde jeg at vi virkelig kunne se verden sammen, for alltid. Men du sa at du ikke kunne se for deg oss som noe normalt, noe varig. Faen, følte en gripende sorg, fikk nesten panikk. For første gang følte jeg noe betydningsfullt slippe gjennom fingrene. Har ennå ikke kommet over den panikken. Frykter at den kommer til å forbli. Og ingenting hjelper. For du har en vond følelse i magen, noe udefinerbart og sørgelig. Du sa det for en stund siden, og jeg veit godt hva du mener. Kanskje vi passer for godt sammen? Orker ikke tenke på det som kan bli, når jeg veit hva som kunne vært, hvis valgene vi tok for noen år siden var annerledes. Siste spiker i kista. Og. Ironien. Ja ironien er at jeg skyver deg lenger unna nå som jeg har funnet mitt valg, funnet min måte å bli lykkelig på. Det er så klisjéaktig, nesten som en gammel Pearl Jam sang. Men jeg har ikke noe annet valg heller, fordi, for første gang er jeg ærlig med meg selv.
-----
SATURDAY, JANUARY 14Er så ufattelig forvirra. Prøver å samle tankene, men alt er så grumsete. Sitter her innsausa i likegyldighet og dårlig samvittighet. Ideene bare strømmer på, alle virker så gode, men etter en dag eller to gir de ingen mening. Faen, er det mulig å miste interessen for noe så fort? Skjønner ingenting. Det eneste jeg egentlig er sikker på er at jeg kommer til å bruke resten av denne måneden til å tenke og finne ut av forskjellige ting. Prøve å holde hodet over vann. Ting løser seg jo greit nok, alltid. Syns det er jævlig. Alle disse apatiske halvløsningene som jeg fyller hverdagen med. Møter meg selv og situasjonene på halvveien, konstant. Skjønner jo man må kompromisse, men det får være grenser. Kan hende det bedrer seg nå som jeg har fått et rom i et avslappa kollektiv. Endelig. Nå kan jeg fullføre og ikke minst gjennomføre male-, musikk- og filmprosjektene mine. Endelig. Man må vel bare begynne et sted og la det gå videre derfra. La utviklinga og naturen gå sin gang. Eksdama kalte meg barnslig i går, for jeg er snart tjuefem og ennå ikke har funnet svaret i livet, har heller ikke planlagt unger og karriere osv. osv. osv. Sovna nesten. Hadde mest lyst til å rape i trynet hennes, salami og appelsinjuice. Vel, vel. Har ikke noe å si, trenger ikke, for jeg har ikke svara, og heller ikke spørsmåla. Lar det gå. Venter på å bli engasjert, venter på noe, venter.
-----
MONDAY, JANUARY 16Mandag er en god mandag. Rett og slett. Uka er ny og hva som helst kan skje. Skjønner ikke preiket om blåmandag, fatter det bare ikke. Ja, selvfølgelig har jeg opplevd mange kjipe mandager, men hvem har ikke det? Har man da aldri opplevd en kjedelig tirsdag? Eller en onsdag, torsdag eller fredag. Det er så jævlig relativt. Mandag er like typisk som søndag, og, alle de andre dagene. Ned, opp. Man våkner opp trøtt og jævlig. Drar seg motvillig til kjøkkenet og sipper en sur kaffe med P3 på radioen. Prøver å slå av en normal prat med de andre. Alle har dårlig tid. Alle vil være et annet sted. Helst i senga. Nei. Dagene. De går. Kan hende sakte. Spesielt hvis man venter på at noe skal skje, at man skal få sin sjanse. I mitt stille sinn har jeg gitt opp å vente på hu jenta. Venusen. Det er rett og slett i plass i mitt forvirrede hode. Hun forvirrer. Gir håp, samtidig som hun dreper drømmene. Vil ikke gi slipp på meg, men kan samtidig ikke ofre noe. Diffust. Abstrakt. Jeg har da for faen ikke noen store forventinger, jeg vil bare oppleve noe godt, i dag, i morgen, nå, da, når som helst. Leva livet. Driter i planer. Tar det som det kommer. Syns arbeidene mine er viktigere. Mye også. De er livet mitt. Det har forresten vært veldig stille på den kanten de siste to ukene. Har visst mye å gjøre, lite tid og greier. Skjønner godt at studiene sluker mye, veit det, har opplevd det sjæl. Det er ikke noe nytt. Hun kan jo like greit si det som det er. At hun rett og slett ikke har tid og rom, ork eller noe lyst. Det hadde vært så mye lettere. Bang, ferdig med det. Er frista til å gjøre det selv, men noe stritter i mot. En obskøn forelskelse kanskje. Veit ikke. Veit egentlig ikke hvordan det er å være forelska heller. Har liksom aldri greid å ta tak i den følelsen som mange beskriver. Oppskrytte greier. Kjærlighet er for masochister. Det er alltid en smertefull bakside. Det er alltid noe som står på spill. Enten frykt, eller tristhet. Oppsøker jo den vonde følelsen hele tiden. Ei fantastisk jente bringer alltid med seg smerte. Tenker på Poe når jeg skriver det ordet. Kjærlighet. I fell in love with melancholy. Men. Jeg gleder meg til å møte det neste mennesket som vipper meg av pinnen, klarer nesten ikke vente. Hvor lang tid vil det ta?-----Stedet er så stille i dag. Som om alt bare har slutta å eksistere, sånn plutselig. Det er nesten litt skummelt. Nesten som den merkelige og urbane følelsen av å sitte i en bil, en sein kveld, og alt bare er lys som forsvinner i diffuse og lange streker, utenfor vinduet, og, mot deg. Ikke noe er så ensomt, ærlig. Og rått. Som huden min, bleik og kald. Orka ikke den stillheten i dag, drukket for mye kaffe, tent for mange sigaretter. Søndag er typisk. Ensomt. Slapt. Apatisk. La Starsailor og Love Is Here på spilleren, prøvde å sprenge igjennom. Det funka. Melankoli erstatta med melankoli. Skulle nesten trodd at det bare ville forsterke følelsen. Men. Noe vondere kan enkelte ganger utslette noe som er vondt. Det kommer en ny vinkling. Nye utfordringer, nye syn. Og. Plutselig kommer løsninga, gjerne gjennom vinduet, eller ved at en liten fugl hvisker deg noe i øret. Det går faktisk an å få det verre, alltid. Da blir det også lettere å gjøre det bra igjen. Sånn satt jeg altså søndagen og kverulerte med meg selv. Om og om igjen. Det gikk bra. En hybelkompis inviterte meg på te og kjeks, vi skravla og fikk tida til å gå. Sånn skal en ålreit søndag være. Man skal kunne få den til å gå, forsvinne. Jeg la meg tilfreds i senga og lot bilene passere ubemerket, utenfor vinduet, nede på gata. Tror jeg hørte ei jente som lo. Tror jeg drømte. Tror. Om sommer. Om ei jente. Om varme.-----TUESDAY, JANUARY 17Faller. Gjennom gatene og inn gjennom bussene, trikkene og butikkene. Jeg er skyggen som iakttar. Usynlig, ubemerket, anonymt. Rett fram, eller tilbake, på gata, det er som å falle ned fra et stup, eller hoppe fra tieren. Rushet. Suget. Draget. Det er det samme. I natt blei jeg slått ned av et kraftig vindkast, eller, en slegge. Lufta pressa seg smertefullt ut av lungene og munnen. Ikke en lyd. Det var så stille, fredelig og naturlig. Tror bevisstheten min var klar. Klar for nådestøtet. Men. Jeg mangla bind for øynene. Det hadde vært reinere, mindre søl. Lå som et lik, helt livløs, i mange timer, tror ikke jeg blunka engang. Bare stirra ut i nattemørket. Ensa ikke lydene fra høytaleren heller. Björk kjempa. Hør. Hør. Ga henne fingeren. Utallige historier passerte foran meg, i lufta, i det svarte som omgav meg. Små eventyr fulle av forventinger og yrende håp. Alt. Alt var en løgn. En magisk illusjon, spydd ut av et selvsentrert sinn. At jeg kunne være så tåpelig fjollete. Faen. Det er ikke mulig. Nei. Eller. Enkelte av setningene hennes bare fløy forbi øra mine, klarte liksom ikke få dem med meg, eller kanskje jeg prøvde å ignorere dem. Veit ikke. Det er egentlig det samme nå. Alt er jo forbi. Aldri, aldri vil jeg feile slik igjen. Aldri. Det er som å bli trampa på at tusen ville hester, knust under en traktor, eller skutt ut av en bil som slynges ut i veikanten etter å ha lemlestet en elg på E6. Tusen onde ord på rappen, hundre slag med pisken, 10 dolker i ryggen. Men en liten del av meg klarer fortsatt ikke å gi slipp. Vi skal være venner, hva enn det betyr.-----Hun ringte meg i natt… Hun sa:- Jeg er ikke forelska i deg. Men. Håper vi ikke mister det spesielle vi har…
-----
THURSDAY, JANUARY 19Jeg kunne lukke øynene hardt sammen i mange timer og bare tenke. På deg. På alt. Det var en herlig følelse. Drømte meg bort til fjerne steder. Alt var streif av solen. Alt var relativt. Bekymringløst. Når du sover. Når du sover, min kjære engel. Ja. Når du sover. Husker du sangen? Jeg lytta gjerne hele dagen, lot sangen gå igjen og igjen. Du visste det. Tror du også likte den sangen. Den blei vel oss på en måte. Det var sommer. Vi sov oss igjennom tid og rom. Alt gikk i sakte film. Men, vi var frie. Åh jeg savner virkelig den tiden. Du, i dine merkelige sommerklær og farga hår. Jeg, i mine slitte olabukser med en brun kassegitar i fanget. Du lå på gresset og leste en bok, lot solen sveipe over den lyse huden din, latter, sang. Ved grillen stod jeg og veiva. Stekte vel et tonn med diverse kjøtt. Glemmer aldri måten du lå på. De tynne armene dine støtta hodet opp, og de små hendene dine hvilte på kinnene. Albuer mot gress. Du lå på magen, rett på gresset. Det lukta solfaktor. Den tynne sommerkjolen, hvit med røde prikker, lå lett og ledig. Skjulte de smale formene dine, men avslørte likevel, den lot fantasien leke. Leggene sto rett opp, husker godt at du roterte dem rundt og rundt, konsentrert i en bok av Bjørneboe. Lo litt inni meg da de små føttene dine rykka til hver gang en flue landet. Et vakkert motiv.Du var mitt sneglehus, mot vær og vind, som CC Cowboys sang. Det var enten dem eller Smashing. Adore. Den siste sommeren i ungdomstida. Vi snakka hele natta, selv om jeg måtte på jobb tidlig. Fikk ikke nok. Turte ikke sovne, var redde for å gå glipp av noe viktig. Når jeg tenker etter så var alt viktig, alt, til og med den minste detalj. Jeg slukte deg. Men. Alt godt må ta slutt en dag. Det var nesten litt makabert. Det var som om skjebnen fleipa med meg. Sorg må komme etter glede i en evig sirkel, slik at vi neste gang veit hva som er godt. Sprøtt at vi må bli påminna, men det er jo også en logikk i det. Jeg verdsatte deg ikke høyt nok den påfølgende høsten. Du dro på folkehøyskole og jeg spilte i band. Det var så mange jenter, så mange piller, så mange øl. Kaos. Vi sklei langt fra hverandre. Jeg lot deg forsvinne. Og. I dag angrer jeg, for, det kan aldri bli oss igjen. Alt er forbi. Sirkler. Evige mønstre som følger oss. Er det ikke typisk. Logisk nostalgi. Uoppnåelige drømmer i en syntetisk verden. Veit så ufattelig godt at jeg aldri kommer til å oppleve deg igjen, og ingen annen opplevelse i verden kan måles etter deg. Jeg kniper øynene hardt sammen, lar Magnus Grønneberg bekrefte tilværelsen. Alt er malt abstrakt. Jeg sover. Du sover. Vi er frie fanger.
-----
MONDAY, JANUARY 23Rock. Torsdag. Fredag. Lørdag. Søndag. Vi tok standardpakka. Stargate, flames, garage og mono. Er helt kjørt i dag. Men. Fornøyd. Fikk blåst ut energi med øl og fernet i årene.TorsdagVi spilte stigespillet og ludo. Drakk opp noen ølrester fra forrige helg og lo godt. Jeg tapte hver gang. Men. Det gjorde ikke noe. Alt var bare fint, god musikk på spilleren og grumsete tanker. Savnet virka ikke så jævlig lenger. Tenkte. Tenkte ikke. Sovna.FredagSør var slapt og kjedelig. Jeg satt med mine gamle venner, ukjente fjes, og nippa en tam kaffe. Bla-bla. Alle de slappe horene på Sør. Jeg så dere nakne, i mitt hode, i mitt sinn. Flokken blei oppløst. De streite dro hjem, vi andre kjente suget. Øl. Fernet. Stargate. Blei vel fulle. Husker at noen ville danse. Kanskje til og med få seg et ligg. Jeg gjespa. Drakk tettere, fortere, grådigere. Strømmen dro oss videre, ned gata. Opp en trapp og inn i et rødt lokale. Kanskje var vi inni munnen til satan. Kjentes sånn i hvert fall. Det var sykt vått der. Folka klaga. Ingen dansa. Få jenter var det også. Nei. En gluping foreslo B-et eller annet. Vissnok et bra sted med masse folk. Taxien åla seg gjennom de snødekte gatene. Dusten foran betalte, som vanlig, ingen liker han noe særlig heller, like greit. Angra på at jeg blei med. Faen. Spisse albuer. Jeg trakk inn i et hjørne og observerte. Klarte ikke fokusere. Surmulte. Berusa. En dust. Vi kom oss omsider inn i en drosje og lot soppen betale en gang til. Har ikke dårlig samvittighet.LørdagKollektivet. Stua. En haug med øl og en enda større haug med konsertfilmer. Det gikk i Pearl Jam, Alice in Chains og diverse grungegreier. Det var en sånn dag, typisk apatisk og fandenivoldsk. Vi endte opp på garage. Husker vagt at jeg rava rundt på dansegulvet. Før jeg visste ordet av det sto jeg midt i bogstadveien med en pølse i neven. Det var den natta.SøndagSofa…-----TUESDAY, JANUARY 24Veggene på rommet mitt er kledd. Overalt henger skisser, malerier og små skriblerier. Jeg brukte hele den søvnløse natta til å henge opp mitt livsverk. Alt skal opp, er ennå ikke ferdig. Tror jeg har skapt min egen lille verden. Ti kvadratmeter. Et univers. Jeg vil at folk skal komme inn og se, kanskje vil de for første gang forstå hvem jeg er, hvor jeg kommer fra. Sjansen er jo der, men trolig vil de tro det endelig har tippet over. Driter i det. Veit skjøl at psyken aldri har vært sterkere. Det er så utrolig deilig å kjenne kontrollen og beherskelsen. Det fantastiske er jo også det at jeg har møtt mennesker som aksepterer melankolien min, og som ikke misforstår. Som ikke blir skremt. Og som gjerne deler sine egne tanker. Innimellom møter man outsidere som også føler seg fremmedgjort. Vi deler opplevelsene. Men. Vil aldri bli helt på nett, for det er umulig hvis man fortsatt vil beholde seg selv. Sidelinjene. Logisk ensomhet. Mange er sikkert ikke enig. Er jo delt selv. Liker å ha venner. I hvert fall noen få jeg kan stole på. Men selv gode venner vil svikte. Sånn er det alltid. Kanskje det er forventingene som er morderen i våre sinn? Kanskje vi krever for mye…Drømte. Tror det var feberfantasier. Husker ikke. Husker aldri drømmer. Skjønte fort at jeg hadde glemt å skru av spilleren da jeg omsider slokna i dag tidlig. Roads sto på repeat. Beth Gibbons har den mest utrolig vakre stemmen. Den er så sår, rå og smertefull. Er helt opphengt i den sangen for tiden. Den går konstant. Uansett hvor jeg er, når som helst. Om fem minutter vil jeg ta på meg jakka, dytte inn ørepluggene og stenge alle lyder ute. Bare Roads og meg på vei til matbutikken. Når jeg kommer til kassa vil musikken fortsatt spille videre og jeg vil se prisen på displayet. Kassamannen vil snakke, jeg bare nikker, later som. Smiler. Ut igjen. Gatene. Veiene. Roads.-----Jeg la en hånd på hennes ansikt. Lot fingrene sveipe over nesa, de buede kinnbeina. Jeg kjente pusten hennes mot håndbaken. Det var klamt. Varmt. Hun skalv. Lillefingeren min fulgte linjene til de sørgmodige øyenbrynene, fra en side til den andre. Det var det vakreste. Tristeste. Det beste jeg noensinne har opplevd. Sakte. Det føltes som en liten evighet, der i det lille rommet, i et kollektiv, fjernt fra virkeligheten. Ute smalt regnet hardt mot vinduet. Vinden ulte melankolsk. Langsomt, omsider, nærmet ansiktene våre hverandre. Alt smelta. Inni meg gråt jeg. Åh som jeg hadde lengta. Endelig. Endelig. To tynne, bleke kropper, inntil hverandre. Slik lå vi hele natta. Bare oss to. Utforska. Kjente. Hun lot meg ikke sovne. Hver gang jeg lukket øynene kysset hun meg mykt på kinnet. Søvnløshet ga plutselig mening. De tykke røde leppene. Alt. November vil alltid skinne. November vil alltid drepe meg, om og om igjen. Og igjen. Til det kanskje er glemt. Eller. Til vi møtes igjen.
-----
WEDNESDAY, JANUARY 25En strøm av glede flomma gjennom huden. Se. Et streif av solen. I et veikryss. Jeg lukka øya og strakk armene ut. Stod der som et monument. Lot menneskehavet passere meg på alle kanter. Ingen så meg, ingen brydde seg. Det var herlig. Jeg strakk ansiktet, prøvde å sluke solen med den tynne og gjennomsiktige huden min. Endelig. Tiden stod med ett stille, massene bevegde seg så merkelig sakte. Og musikken! Det blei spilt musikk. Alle de triste ansiktene ga ingen mening, de var tomme, slitne, grå. Øya deres skinte ikke. Dødt. Jeg lukka øya og dro de krokete fingra mine igjennom mitt feite lange hår. Kroppen stod strak, uten en bevegelse. Øra mine absorberte lydene, trommer, gitarer, en tynn stemme, ei jente. Hun sang poesi. Hun forkynte død, savn, sorg. Melankolien malte solstrålene med en merkelig eim av blått, svart og rødt. Det ligna på streker i lufta. Åh, kunne ingen se, vi hadde en krig å kjempe. Alt føltes så feil. Det var en storm i morgenlufta. Beina mine var planta i bakken, men jeg fløyt likevel nedover Bogstadveien, tatt av strømmen, grepet av veien, retningene, menneskene. Tårene falt på bilene, på hustakene, på hodene, jeg prøvde å se hvem de var sine, for de var ikke mine. De var dine. Hvordan kunne alt føles så feil? Fra dette punktet forandra alt seg. Skyene dekka ansiktet mitt, alt blei uklart, diffust, abstrakt, obskønt. Jeg fant aldri veien, samme hva de andre sa. Jeg bare fortsatte, og fortsatte. På de samme veiene, med de samme følelsene, tankene og inntrykkene. Frosset i min egen sjel, aleine.-----Jeg lå lenge i natt, prøvde å komme fram til noe. Timene forsvant. Sovna. Våkna. Var ufattelig skuffa i dag tidlig. Ingen løsning. Fant ut at jeg skulle vaske hele rommet etter frokost, se om det løsna. Funka ikke det heller. Men nå sitter jeg i det minste i et reint rom, som dufter grønnsåpe og salmiakk. Må prøve å komme meg inn i rytmen igjen. Tvinge meg selv i gang. Det er jo egentlig ikke vanskelig. For jeg driver med ting jeg elsker, forstår og som gir mening. Men. Det er som om jeg må trosse en usynlig barriere. Det høres rart ut. Bare sett i gang, ikke sant? Merkelig det der. De eneste håndfaste rutinene jeg foreløpig har er min daglige tur til Deichman på Majorstua eller til hovedutlånet, der sjekker jeg e-post, oppdaterer journalen. Og sist, men ikke minst helgene på jobben. Pengene må inn. Tror det kan forandre seg. For i går kveld henta jeg resten av tinga mine på skolen, nå kan jeg endelig sette i gang for fullt med malinga. Kommer til å bruke dagene fremover på å prøve meg fram. Se. Kjenne.-----THURSDAY, JANUARY 26Jeg ringte henne i går kveld… Vi hadde ting å prate om, vanskelige ting. Hun syns det er leit at jeg går med en vond følelse inni meg. Fikk visst dårlig samvittighet. Skjønner det bare ikke. Bestemte meg for å spørre henne. Hva følte hun, hva mente hun med å ta vare på vårt spesielle vennskap? Svara var så diffuse. Vanskelige. Hun er ikke forelska i meg. Men. Føler at vi er så utrolig nære hverandre. Det er komplisert. Vi har et veldig psykisk og åndelig forhold, har alltid hatt det. Vi er enige om at det er utrolig unikt. Som om vi er to sjeler koblet sammen i en annen dimensjon, opplyste, perfekte. Perfekte. For hverandre. Hun fortalte videre at ingen annen rørte så dypt i sjela hennes, og ingen annen forstod. Ikke som jeg. Alt dette har vi prata masse om før. Erfart og levd ut. Vi har en abstrakt måte å være sammen på fysisk også, nærmest magisk. Problemet er bare at hun ikke føler forelskelse. Syns det er utrolig ødeleggende, dypt inni meg, at jeg ikke kan få henne. Når man føler at noen er så riktig for deg, ja, perfekt for deg, og, ikke kan beholde personen. Forvirra. Sliten. Trøtt… Hun håpa på å bli forelska en dag, men trodde ikke det ville bli meg. Syns det ville bli rart den dagen jeg fortalte henne at jeg hadde funnet en annen. At ei annen jente ville få all oppmerksomheten. Banalt å si, men den jenta har virkelig knust mitt dunkle hjerte. Banalt. Ubegripelig. Skal visst bare fortsette. Vente. Se. Tror jeg må komme over det. Håper. Begynner å bli lei.-----De venta på sola. Lot timene skurre, gå. Kvinnen og mannen, to utålmodige skapninger i mørkets dunkle dis. Alle blomstene var grå, gresset like svart som horisonten. Fire øyne stirra mot himmelens tak, de blinkende stjernene, den halvspiste månen. De satt på en benk, i en forlatt park et sted i en sovende by. Mannen holdt en varmende arm rundt kvinnen. Pulserende kontakt. En hånd pekte, to øyne fulgte etter. Et stjerneskudd! Fort, ønsk deg noe fint! Tause tanker, lidenskaplige drømmer og glede. Kvinnen dyttet den kalde nesa inntil mannens kinn. Han lo. Lot henne varme den. Åh, som de ventet. På morgenens fødsel, mystikken. Strålene, de blodrøde linjene i skyene. Ingen turte sovne, ingen orka, for tanken på å miste dette øyeblikket var uutholdelig. Deres hender klamret seg til hverandre. Hennes myke, hans rue. Hennes små, hans store. Perfekte kontraster. Det kunne skje hvert øyeblikk. Når som helst. Hold øya oppe. Hold leppene klare, om ikke lenge vil de møtes. Slik satt de. Venta på sola. Lot timene skurre, gå. Kvinnen og mannen, to utålmodige skapninger i mørkets dunkle dis.
-----
FRIDAY, JANUARY 27En sigarett i en hånd. Sugd på av grådige, tykke, røde lepper. Røyk dratt grådig ned i slitne lunger. Slik sitter jeg i vinduet, i en hybel, på majorstua. Liker å sitte der, bare henge. Følger med på livet, folka som trasker på gata og bilene som stresser på veien. Min egen lille plass i et stort kaos. Fikk besøk av eksdama i kveld. Merkelig. Syns det er sprøtt. Faen. Jeg avslutta forholdet, og, ifølge henne, etterlot henne med et knust hjerte. Sirkler. Alt går i sirkler. Her satt vi altså, begge med hjertesorg. Nesten litt komisk. Hun spurte ikke hvem jenta på alle skissene mine var. Blei litt letta. For de likner i hvert fall ikke på henne. Vi drakk te og prata løst. Ufokusert. Innså at det kommer en ny dag i morgen. At alt skal bli bra, at alt går over, at alt er forbi. Lengter egentlig mest etter den følelsen av å bli elska, uforbeholdent. Det er vel temmelig naturlig. Dyr. Ja. Vi er. Hun dro omsider og jeg kunne atter begi meg inn i en abstrakt verden, bare meg og lerretet. Skrapa, slo, gnei, strøk, kjærtegnet, lo. Jeg lot alle følelsene flomme utover flaten, med rødt, gult og svart. Da jeg ikke orka mer, da jeg kjente svimmelheten, trakk jeg meg ut. Titta. Trakk meg lenger unna. Titta. Det ligna på tårer. Det ligna på meg. Et abstrakt selvportrett. Lå lenge i senga og bare stirra på bildet. Det er ikke ferdig. Masse gjenstår. Men. Jeg begynte å venne meg til tanken. Disse tårene. Dette selvportrettet. Veien. Videre. I morgen. Om en uke. Om et år. Slukna.-----Køen var lang. Vi venta. Blei utålmodige. Jeg kjente plutselig en kribling i magen, i ryggen, i nakken. Grøsninger. Tårer pressa seg fram. De store øynene mine stirra vantro på alle bevegelsene. Hvordan kan det føles så galt? I dag. Hvordan? Jeg trakk en kølapp, gikk ut, tente en røyk. Tror jeg fikk et glimt av deg. I bussen. Den som passerte. Jeg skjønte ingenting, vendte blikket i alle kanter. Skjønte plutselig at jeg stod på en bussholdeplass. Aleine. Alle var om bord, men det var ikke plass til meg. Du titta rart på meg. Jeg vinka. Du snudde deg. Bussen forsvant gradvis i den blodrøde horisonten. Jeg strakk hendene mot forsvinningspunktet. Nytteløst. Du var borte. Og vi, jeg og frakken min, stod der igjen. Sigaretten. Kjente en smerte. Så på hånden min. Der. Der mellom de to fingrene mine freste gloen. Lukten av brent hud, svidd kjøtt, reiv i nesa. Det gjorde ufattelig vondt, men jeg kjente ingenting. Var det apati? Var jeg likegyldig? Tror ikke nervene mine gjenkjente smerten, de var blitt for resistente. Apatiske. Jeg slapp ikke sigaretten, lot gloen gjøre seg ferdig. Titta interessert. Trakk på skuldrene. Musikken var slutt. Og vi, jeg og frakken min, tusla inn på postkontoret igjen.
-----
SATURDAY, JANUARY 28Fylleangst. Mørke skygger på veggene, de kommer nærmere, nærmere. Jeg ligger under et teppe, kun øynene mine og toppen av hodet er synlig. Alt er så jævlig skummelt i kveld, skjønner det bare ikke. Aldri har dagen derpå vært så makaber og uendelig. Skumringen bekymra meg. Det var så rødt ute. Innbilte meg at noen blødde kraftig der oppe. Kuttet opp med blanke barberblad. Svingt i store buer. Som da mor skar svoren på juleribba, en tidlig julemorgen. Den lyden brant seg fast i sinnet mitt. Liker ikke kniver den dag i dag. Holder meg langt unna slikt. En redd liten hare. Lå med nesa nedi The Great Gatsby tidligere i dag, drømte meg bort. Fantaserte. Så meg selv kjøre en liten engelsk sportsbil. Et sted. Kanskje den franske rivieraen. Det merkeligste var bildet av henne i setet ved siden av meg. Hun var kun iført en hvit bikini. Helt fjernt. Helt utenkelig. Lo litt. Vinden røska godt i håret. Jeg mysa gjennom pilotbrillene, glisa, gira. Fluene klaska hardt mot ruta. Plask. Rød og gul guffe blei dratt i alle kanter, presset av lufttrykket. Jazz. Martini. Hvite dresser. Slanke, høye jenter. Kasino. Rullett. Våkna opp. Titta på veggene, alle skissene, lerretene på gulvet og glassene med pigmenter. Øya hennes. Jeg reiv ned alle tegningene. Limte dem inn i en bok. Glemmeboken. Svart. Blank og tykk. Drakk to glass appelsinjuice, langa innpå to paracet, stabla meg på beina. Kjøkkenet. Må faen meg til kjøkkenet. Få i meg noe mat. Et forstyrra sinn. Nudler. Mang en mann ble geni, ble helt, ble dikter, ved den pike han ikke fikk. Kanskje Søren Kierkegaard har rett, håper det. På tide å fore egoet. På tide å legge seg. Snart.-----SUNDAY, JANUARY 29Snøen. Fotsporene. Det tynne grå laget med skitt. Det gir mening, det er rett utenfor vinduet mitt. Isen på gata, de gamle damene med krykker, sossen med fancy skjerf. Bedagelig. Denne søndagen er litt sånn, alt gir mening, men er likevel ubegripelig. Angsten har sluppet taket. Et sukk. Kjenner en slapphet, tror teen forviste ondskapen i systemet. Vata. Gibbons svinger i med urbane og gateaktige toner. It Could Be Sweet. Te. Blomster. Tøfler. Jeg vrir hodet i alle mulige retninger, er så jævlig stiv i nakken. Tror jeg lå feil i den halvtimen med søvn jeg fikk i natt. Av en eller annen merkelig grunn er også rimelig ødelagt i høyre håndledd. Den stillingen må virkelig ha vært vill. Vandrende stjerne. Mikrokosmos. Gi meg et dryss av sukker og kanel. Lukt. Fornemmelser. Jeg lukker øynene og svinger hodet etter takta. Puster. Lever. Føler en uvanlig kribling i ryggen, den brer seg utover, ut i armene, gjennom nakken, over ansiktet mitt. Det kiler. Et smil. Jeg blotter tennene og gliser bredt, helt uten mening, helt naturlig. Tilfredshet. Et stjålent sekund. Det er litt varmt nå. Jeg tar av meg skjorta, henger den over Ikeastolen, kan brukes i morgen igjen. Visst faen. De bare føttene mine tasser over gulvet, tilbake til vindusplassen, tribunen, min egen lille bås i virkelighetens teater. Portishead er soundtrack’et. Harmoni. Sympati. Cymbaler. Sceneskifte. Roads. Nå kommer den triste delen av filmen, der gutten og jenta sier farvel til hverandre, snur ryggen til og går hver sin vei. Begge klemmer hendene hardt sammen, til en hard masse, dekket av svarte skinnhansker. Grimaser under en platonisk maske. Rosa stempler. Ville roser. Nakne lepper, røde, ensomme. Anger. De burde stoppe. Snu. Skrike av all kraft til hverandre. Ikke gå! Bli her, hos meg, nå! Men. De stirrer bare rett fram. Hastige og bestemte skritt. De er borte. Rulleteksten renner nedover vinduet. Navn ingen kan. Roller ingen forstår. Produsert i en annen dimensjon. The End.-----Fylleangst. Igjen. Faen, alltid like jævlig å dra på jobb klokka åtte på en søndag morgen. Alltid. Er fyllesyk og forstyrra i hodet nok en gang. Natta begynte rolig. Vi satt med noen kalde pils og snakka. Det utvikla seg selvfølgelig. Det var kanskje dømt på forhånd. Hvem veit? Ølen blei til Baileys, som videre blei til vin. Så øl igjen. Jeg titta på klokka og innså at det bare var tre timer til jeg måtte opp. Dreit i alt. Kunne like greit kjøre på. De andre folka i kollektivet kom omsider. Nachspielet var i gang. Alkoholen flomma. Blei mye krangling etter hvert. Sprøtt. Jeg bare satt der med et fårete flir og fulgte med. Orka ikke engasjere meg. Han ene jeg bor sammen med, la oss kalle han Viktor, var hissig full som vanlig og deppa ekstra. Dama han nedla natta før satt på en sofa med en ny kar. Viktor håpa visst på å få seg noe i natt også, men hun jenta, som faktisk er ganske søt, ville prøve noe annerledes. Drikkepartneren min og jeg lå i sofaen og humra. Lo ganske godt egentlig, ikke av skadefryd selvfølgelig. Husker vagt at det blei krangling om øl og diverse eksistensielle greier. Vi satt plutselig på verandaen med røyk og store jakker. Viktor tok tak i oss og sa: ”Lover dere meg å aldri fortelle noen at dere røyker pot her?! Det er jævlig viktig, vil ikke ødelegge det fine vi har nå. De andre vil ikke forstå. Jeg har ikke lyst til å høre om det, når dere har røyka” Vi titta på hverandre og forstod ingenting. Dust tenkte jeg innerst inne. Du er en jævlig ålreit fyr, men bør holde kjeft. Hun jenta og jeg blei ganske hissige. Faen. Røyker ikke skit her, og har ikke gjort det på dritlenge. Drikkepartneren min, kaller henne Viktoria, blei skikkelig fornærma. Røyker bare cirka to ganger i året, og da ved spesielle anledninger. Syns litt synd på karen. Dama han digga å pule lå nå i armkroken til en eller annen tulling og han satt her med oss. Dritings og full av f. Bryr meg egentlig ikke, men det var bare måten han sa det på. Hånende. Formanende. Jeg bare trakk på skuldra. Jaja. Fyren syns det var greit hvis vi ville ta en blås, men ikke i kollektivet. Som om tanken ikke hadde slått oss. Dust. Hyggelig, men dust. Orka ikke mer, gikk og la meg. Forsov meg selvfølgelig. Stressa. Kom på jobb og stinka alkohol og hemmelige opplevelser. Kjenner angsten krype.-----MONDAY, JANUARY 30Sist jeg hørte fra henne var da hun ringte meg fredag natt. Vi var begge fulle. Hun var på vei hjem og ville høre stemmen min. Vi lo lenge. Venus spurte meg hva jeg dreiv med. Jeg fortalte at Fredrik og jeg satt med to venninner, fjasa, drakk. Hun tok en pause og begynte å knise. Veit du, sa hun, jeg ville blitt veldig sjalu hvis jeg var forelska i deg. Knisinga fortsatte. Jeg lo med. Jeg spurte: Er du sjalu? Hun lo enda mer, men nekta å svare. Sånn fortsatte vi i kanskje en time. Hørte ikke noe mer fra henne de neste dagene, helt til i natt. Jeg lå og sov.Hun: - God natt:)Han: - Våkna av meldingen;) du sier ifra hvis det er noe som plager deg, hva som helst, ikke sant? Du er sikkert bare fokusert. God natt:)Hun: - Syns kanskje det er litt rart når du uttrykker følelser for meg… Nå som jeg har fortalt at jeg ikke har slike følelser… Litt vanskelig å forholde seg til det.Han: - Skjønner… Vil du at jeg skal slutte? Det er bare sånn jeg er i forhold til deg, uansett hva som skjer…Hun: - Jeg får jo ikke til å respondere på det. Så jeg syns noen ganger det er litt vanskelig å svare på meldingene dine. Men du må jo selvsagt være deg selv i forhold til meg.Han: - Men hva med tidligere, da du ga respons på dem. Du var jo ikke forelska da heller, hvorfor skulle det være annerledes nå?Hun: - Veit ikke… Jeg var veldig usikker på følelsene mine da. Visste ikke hva jeg følte. Tror det er det som er forskjellen.Hun: - Litt seint å ta dette nå. Tror du trenger søvn;) vi kan godt prate om det en annen gang. God nattHan: - Hm. Vel, siden du nå ser på oss som ordinære venner nå skal jeg respektere det, vil ikke gjøre ting ukomfortabelt. Ja, kan kanskje snakkes. God natt.Hun: - Oi… Det var en veldig snurt melding. Håper ikke du er sint på meg, men forstår du at dette er ganske vanskelig for meg også?Han: - Ja, skjønner det, veit det veldig godt… Ser ut som vi har forskjellige syn på vennskapet vårt… Klarer ikke å være overfladisk og stereotype i forhold til deg, ser ikke på deg som bare nok en av mine venninner, du er mer enn det… Men jeg tror du har blitt frastøtt, litt, og at du kanskje også vil syns det er vanskelig å ha et sånt vennskap. Føler vi blir degradert mange nivåer…Hun: - Jeg ser ikke på deg som bare en helt vanlig venn. Men trenger litt tid til å tenke over dette. Bli vant til tanken. Jeg vil ikke bare ha et overfladisk vennskap med deg. Syns du er urettferdig og dømmer meg når du sier det.Han: - Jeg kan godt gi deg litt ro da, la deg få fordøyd, har ikke noe problem med det. Mener det. Vil ikke miste oss, vil ikke skremme deg, eller presse… Jeg er, for å være helt ærlig, avhengig av din bekreftelse av meg, på en merkelig måte. Du er jo det nærmeste jeg har… Unnskyld, mente ikke å være ubehagelig. Vil ikke dømme deg, er bare redd…Hun: - Ja… Veit du ikke mente det:) og bra du forstår. Setter pris på at du vil gi meg litt tenkero…Han: - Min største frykt er at vi skal miste et nivå for hver dag som går, er sint på meg selv… Jeg skulle ikke falt… Sov godt da. Mente ikke å gjøre det verre, mente ikke å sette oss på spill.Hun: - Jeg veit… God natta-----TUESDAY, JANUARY 31Veggene på rommet blir tommere for hver dag. Jeg har begynt på en bok. Teiper inn noen skisser hver dag, skriver noen ord, titter. Håper noe magisk skal skje når den omsider er ferdig. Kanskje jeg glemmer henne. Prøver, på en merkelig måte, å overføre alle følelsene mine til den blå boken, med alle de tomme hvite sidene. Patetisk. Men. Det er i hvert fall en plan. Alle dikt, notater og skriblerier om henne skal inn. Liker ikke å rive ut sider av notatbøkene, men må. Livet går videre.-----
Panikk. Ja, det er det jeg føler. Gripende panikk. Alt er så stille. Jeg kjenner et stikk langt inne i sjela. Det er så kaldt. Tilstanden. Sølet. Skjelver. Skjelver. Hendene mine prøver å gripe noe, veit ikke hva. Noe usynlig. Noe uoppnåelig. Ikke gå. Bli her. Skyggene forlater meg, minnene blir igjen, de plager, dreper, gråter. Lå i senga og stirra ut i mørket. Prøvde å sovne, prøvde å le. Prøvde å drømme. Tomt. Relativt. Jeg blei så redd da et bilde plutselig falt ned. Smellet, det brøt tausheten som svevde i rommet. Med forsiktige skritt nærmet jeg meg maleriet. Så at det var av deg. Dine klare blå øyne stirra mistenksomt på meg. Orka ikke stirre tilbake. Lot deg ligge der, på gulvet, blant alle penslene og pigmentene. Kjenner at selvportrettet mitt viskes ut gradvis, etter som du glemmer meg, litt og litt, for hver dag, for hver time, for hvert minutt. Sakte. Sikkert. Samtidig blir portrettet av deg sterkere. Nesten som om du gløder i mørket, der på gulvet, like ved senga. Nå kommer den følelsen igjen. Panikk. Kjenner det i hele kroppen. Vondt. Kanskje jeg sluker alle følelsene du glemmer gjennom en hemmelig spirituell kanal, kanskje det er derfor jeg savner deg mer og mer for hver dag som går. Ubalanse. Jeg teller timene. Prøver å fokusere. Folder hendene, slår meg til ro, prøver nok en gang å sovne. Men tror ikke jeg klarer. For der ute et sted ligger du i en behagelig søvn, mindre bekymra, lettere til sinns, for du veit at du er fri, du trenger ikke tenke mer. Alt er jo forbi. Jeg unner deg det. Merkelig.
Morrissey hulker, og nynner på sørgelig toner, i et skurrete musikalsk åttitalls bilde. The Smiths. Lånte Meat Is Murder på Deichmanske i dag. For en ensom stemning, tomt og herlig. Likte det litt. Roen. Kun noen sirkusfrikere, gamlinger og meg. Syns musikkavdelinga der ligner foruroligende mye på et skolebibliotek, fra steinalderen, da jeg var liten tass. Lukta er også den samme, mugg, aldring, hat, ensomhet og evige timer med konsentrasjon. The Smiths synger om alt jeg tenker, føler og veit. Fremmedgjøringa og skuffelsene. Stemmen. Gitarene. Lyrikken. Det stemmer så jævlig bra. Det er nesten skummelt, for jeg får en merkelig følelse inni meg. Det er som om noe tar tak under brystet mitt og klemmer hardt til. Som om ribbeina vil sprenge hvert øyeblikk.